Voster

Voster er en gammel gård, og blir første gang nevnt i et dokument fra 1338. Men plassen er mye eldre, og det har bodd folk her siden steinalderen. Navnet Voster betyr "varm plass", og henger kanskje sammen med at stedet ligger lunt til. Det er også god jord her, og Voster ble nok ikke liggende øde etter Svartedauden, slik mange andre gårder ble. Noen gårder ligger øde ennå, for eksempel er det et sted under Ravnåsen, på andre siden av Vostervatnet som ennå heter Øydegarden.

Første gang vi hører om folk på Voster, er i 1375. Da solgte en mann ved navn Bård Jonson jord i Voster til Eivind Ogmundson. Denne jorda lå på en del av gården som ble kalt Nedrehus ("nædzstom husum i Warmnstabø". Og i 1410 solgte Torvald Uspakson jorda han eide i "Duehus" på Voster til Gunnulf Finnson, sammen med noe jord i Vasstveit. Betalingen var 700 gram sølv, 1 stut, 1 ku, 148 kilo rug og 139 kilo havre.

Rundt 1450 ble kirka eier av hele Voster. Da ga søstrene til biskopen i Stavanger, Arne Eivindson, alt de eide i gården til bispestolen. Disse søstrene het Guri, Sigrid, Ragnhild og Margrethe.

I katolsk tid sto det også en kirke i Voster. Dette skal ha vært den eldste kirka i Strand, og den var viet til Olav den hellige. Et sagn sier at det sto "Parma" (en by i Italia) og årstallet 1175 på den ene kirkeklokka der. Etter at kirken brant ned, skal den ene klokka ha blitt hengt opp i kirka på Strand. Der hang den til den falt ned og fikk en brest. Da ble klokka støpt om, og den nye klokka (med det gamle metallet) henger ennå i Stranda-kirka.

I 1450 ga den katolske kirke ut et avlatsbrev som sa at de som ville reise til Voster-kirka for å be eller gå til messe kunne få avlat. Altså at de kunne få forkorte tiden i skjærsilden etter at de var døde. Det betyr at Voster i 1450 var et pilgrimsmål.

Kirka skal ha brent ned like før reformasjonen. Sagnet sier at to menn skulle tjærebre kirka, og kokte opp en stor gryte med tjære. Mens de ventet på at tjæra skulle smelte, ble de budt inn til en bonde som bodde like ved. Her fikk de øl og brennevin, og ble så fulle at de glemte seg ut. Det tok fyr i tjæregryta, og hele kirka brant ned. Det var meningen at de skulle bygge en ny kirke, men tømmeret sank ned i Vostervatnet. Og der ligger det ennå. Kirken må ha stått der så sent som i 1519, for da er det nevnt en prest i Voster i et skattemanntall. Presten er ikke nevnt i det neste manntallet, som kom bare to år etter. Så det kan være at kirka brant ned rundt 1520, men det vet vi ikke noe sikkert om.

Hvis vi ser på skattelisten fra 1521, var det bare en bonde på Voster da. Han het Torkel, og betalte 7 lodd sølv, som er ca. 105 gram. I tillegg måtte han betale 18 mark i penger. Det betyr at Torkel Voster må ha vært den rikeste mannen i Nordbygda den gang.

Voster-bøndene var regnet blant de som hadde mest å si i bygda i flere århundrer. Det ser vi blant annet på at Ingebret Voster, som hadde hele Voster-gården på begynnelsen av 1600-tallet, hadde en egen kirkestol. Den finnes ennå i dag, og er på Stavanger Museum.

Skrevet av: Stein Auestad